Christin Aamodt

CV

Utdannelse:
1986 – 1987
Sogn vdg. skole, servitørlinje
1987 – 1990
Foss vdg. skole, musikklinje
1985 – 1997
Ulike kurs; musikkurs, instruktørkurs, pedagogikkurs,
dirigentkurs, organisasjonskurs, tale og debatteknikkurs, ledertreningskurs
2000
Handelshøyskolen BI; logistikk, økonomi, markedsføring,
situasjonsbestemt ledelse, personalledelse
2002
Journalistkurs, reporterkurs, programlederkurs og teknikerkurs hos radiOrakel,
samt seminarer om humor, bilder på radio, dokumentar, kildebruk og kildekritikk mm.
2006 - 2008
Journalistikk (TV-spesialisering) Høgskolen i Oslo

Arbeidserfaring:
1995 - 1997
Ungdom Mot Narkotika, leder
1997 – 1998
Norges Snowboard Forbund, daglig leder
1998
MOT, informasjonssjef
1998 – 2002
Tusenårsskiftet Norge 2000 AS, prosjektsekretær og nettverksansvarlig
2002 - 2006
Programleder og journalist i radiOrakel
2003 - 2004
Ansvarlig redaktør i radiOrakel
Juli - Oktober 2004
Presseansvarlig og prosjektleder i Tellhim.no
2005
Valgkampsekretær for RV
april - juni 2007
TV2 (t)abloid
2007 - 2010
NRK; Dagsnytt, Dagsnytt 18, Ukeslutt, Søndagsavisa, iKveld, Redaksjon 1
August 2009
Vaktsjef for partilederutspørringene i Politisk kvarter
2010
NRK; Østlandssendingen og Migrapolis

Organisasjonserfaring:
Rådsmedlem i Barne og Ungdomsrådet i Oslo
1995 - 1997
Leder i Ungdom Mot Narkotika
1997 - 1998
Leder i Barne og Ungdomsrådet i Oslo
1997 - 1999
Rådsmedlem i Narkotikaforebyggende råd (Helse og Sosialdep.)
2003 -2004
Medlem i redaksjonsrådet i radiOrakel
2004 -2006
Presseforbundets offentlighetsutvalg
2006 - 2008
Styremedlem i Oslo Skateorganisasjon
2007 - 2009
Styremedlem i Konsertforeningen Blå

Annen kompetanse:
Ledelse, journalistikk, programledelse, informasjon, design, organisasjon, politikk.
Layout og typografi på boken "feminisjon" i 2000.

Vinduskonvolutt

Det hender jeg tør å åpne postkassen. På gløtt. Smugtitter inn for å se om det har kommet hyggelig brev fra bestemor, som iblant sender med en sjekk.
Jeg sjekker også om den har blitt så full at jeg får streng lapp fra han som kommer med postkassepåfyll.
I disse smygetider, går jeg ikke ut dersom han står der og fyller på.

Det er pinlig og skamfullt, jeg har vinduskonvoluttangst.

Vinduskonvolutt, som alltid kommer i flokk, betyr penger ut i fri flyt. Jeg har ikke alltid penger som jeg kan slippe fri, og om jeg begynner med en, virker resten av bunken uhyre høy.

Nei, jeg sniker meg forbi. På vei ut og på vei inn.
Lukker øya og drømmer om turer til varmere strøk.
Jeg trenger det nå, rømme inn i en annen verden, der vinduskonvoluttene ikke finnes.

Pur ondsinnet misunnelse, prøver enkelte å hevde når noen av oss irriterer oss over lavbeskattede aksjeutbytter og skattelette til de rikeste.
Det er jo de som skaper verdiene, arbeidsplassene og andre folks muligheter til å få tak over hode og mat på bordet, hvorfor skal ikke de få belønning for det?

Enhver kan jo få det til. Enhver kan bli en vinner!
Se på Røkke - en vanlig fiskersønn fra Molde.

Men for at noen skal vinne, må noen dessverre tape.
Det er ikke sånn at Røkke var en fattig fisker som oppnådde den store amerikanske drømmen. Han kom fra en ressurssterk familie som kjøpte ham en tråler.
Det er ikke sånn at Røkke er mer arbeidsom enn andre, tvert om, det er nok sånn at hans arbeidere er de som jobber mest.
Og det er i hvertfall ikke sånn inni mitt hode, at han fortjener milliardene og hyttene utav overmenneskelig klokskap eller kunnskap.
Ok, så er han kanskje over gjennomsnittet flink til å flytte penger.

Men jeg nekter å være med på at de 40 000 menneskene i Oslo, blant dem en uhyggelig andel alenemødre, som lever under FNs fattigdomsgrense, har valgt det selv, er ubeskrivelig late, eller rett og slett bare dumme.

Selv vil jeg ikke kalle meg fattig, jeg har bare fryktelig dårlig råd i perioder. Periodevis problemer med likviditeten, velger jeg å kalle det.
Det høres penere ut.

For i andre perioder har jeg nemlig sola i nakken og fønvind i ansiktet. Postkassen er så tom at jeg tør hilse hjertlig når postmannen kommer.

Vindu på forsiden betyr penger ut. Jeg ønsker meg vindu på baksiden, jeg.

Takk for enda mer dårlig samvittighet, kjære Reidar Hjermann

Barneombud Reidar Hjermann sier til Adresseavisa, gjengitt hos Dagbladet.no at foreldrene må oppdras av barnehagen til ikke å la barna våre så lenge i barnehagen.

Takk for mer dårlig samvittighet som forelder, Reidar.

Barneombud Reidar Hjermann sier til Adresseavisen at de minste barna ikke bør ha en barnehagedag som er lengre enn sju-åtte timer.
Han oppfordrer barnehagepersonalet til å oppdra foreldrene slik at de ikke lar barna være så lenge i barnehagen. Helst ikke lenger enn en normalarbeidsdag. I dag har vi mulighet til å ha barna mer enn 41 timer i uka.

-Barnehager er ingen kennel hvor foreldre plasserer sine barn i mangel på noe annet, sier han.

Takk for enda mer dårlig samvittighet, kjære barneombud.
For hvordan skal vi få til dette?
Som mor kan jeg være saktens enig i at det kan være uheldig at barna oppholder seg så mange timer i barnehagen hver dag. Men de fleste av oss har reisevei til og fra skole eller arbeide.
Så kunne en tenke der begge foreldrene bor sammen, eller der foreldrene har en relativ lik fordeling av daglig omsorg, at den ene kan gå ned til 80% stilling, evt at begge går ned til 90%. Men det kan foreldrene kun gjøre dersom arbeidsgiver og økonomien legger til rette for det.
I tilfeller der mor eller far er alene om daglig omsorg er økonomien redusert, utgiftene er nogenlunde de samme.

For denne gruppen kan det være katastrofalt å måtte gå ned til 80%.
Og i de fleste tilfellene der det er en av foreldrene som har daglig omsorg gjelder dette kvinner, som i utgangspunktet har lavere lønn enn menn.

Innføring av 37.5-timersuke var i utgangspunktet et steg på veien mot mindre arbeidstimer i uka.

En mulig løsning, fremfor å så enda mer dårlig samvittighet hos foreldrene kunne derfor være å slå et slag for 6-timersdagen som normalarbeidsdag. Ikke utelukkende for småbarnsforeldre, men for alle. For om vi innfører det utelukkende for småbarnsforeldre, vil dette føre til at denne gruppa blir enda mindre attraktive på jobbmarkedet.

Jeg vil påstå at alle foreldre ønsker det aller beste for sine barn. Og de aller fleste foreldre sitter med dårlig samvittighet og en følelse av ikke å strekke til. Kom med forslag som styrker vår evne til å ta best mulig vare på barna våre, Hjermann. Ikke stikk oss enda mer i foreldrehjertene.

Kvinne, er det ditt ansvar?

I nyttårshelgen ble fire kvinner utsatt for overfallsvoldtekt eller forsøk på. I etterkant av hendelsene skrev Aftens redaktør Hilde Haugsgjerd en lederartikkel der hun kommer med velmenende råd til kvinner i Oslo.
Hun skriver at det største ansvaret for å unngå å bli overfallsvoldtatt må kvinnene ”dessverre” ta selv. Forslag til måter å unngå overfallsvoldtekt var: ikke gå ute alene nattetid, få følge av noen eller ta taxi.

Dette kunne i beste fall høres ut som godmoderlige råd fra en velmenende venninne.
Men hun er ikke venninna di. Hun er redaktøren i en av Norges mest seriøse aviser.

Jeg er rystet i filler, kall det forbanna, over disse ”rådene”. Ja, det herjet en overfallsvoldtektsmann i gatene. Ja, det er klart at vi kvinner blir redde. Men det er vi fra før. Vi er flaska opp med at vi må beskytte oss.
Og når vi får beskjed om at det er vårt ansvar å unngå gale overfallsmenn, sitter vi selvsagt og føler skyld og skam dersom det skulle skje med oss.

Det har gått et offentlig ordskifte mellom Haugsgjerd og meg i et par ukers tid. Flere andre har også tatt til orde mot hennes holdning.
I det vi begynner å snakke i mediene om ansvaret for å unngå voldtekt, så vil det skape misforståelser som kan feste seg. I oss, hos overgriper og i verste fall hos rettsvesen.
-Hun gikk lettkledd gjennom byen alene på natten, hun var uansvarlig. –Hun ble med ham hjem på nachspill, hun var uansvarlig. Slike karakteristikker kan faktisk føre til formildende omstendigheter når retten har saker oppe til behandling. Særlig om dette er holdninger som får lov til å forbli uimotsagte.
Det vil også være mange andre også som tenker det, at hun la litt opp til det. Voldtektsmannen tenker det allerede.

I mediedebatten som gikk, snakket vi nok om ”de søte pikene” med litt for lite klær og med litt for mye innabords, som går i litt for mørke gater.

Men dersom vi skal følge Haugsgjerds råd. Hva da med de som har sin økonomiske inntekt i byens mørke gater.

Når den ”søte piken” blir tillagt å skulle ta det største ansvaret når hun går hjem fra byen alene, når hjelpepleieren går hjem alene etter kveldsskiftet også blir tillagt det største ansvaret, hva skal en si om damer som prostituerer seg? Som tjener penger på å selge seksuelle tjenester til menn.

Prostituerte opplever voldtekt. Har de på noen som helst måte ”valgt det selv”? Skal de takke seg selv, fordi de oppholder seg i ikke bare mørke gater, men de mer ”belastede” gater?

Jeg har ofte tenkt at livet byr på mange valg. Men det er ikke sånn at en tolv år gammel jente sitter sammen med mor og sier: -Mamma, når jeg blir stor så skal jeg bli narkoman og prostituert.
Og det er heller ingen mamma som da svarer: -Så fint. Da må vi søke deg inn på droger og sexsalgskolen.
Men livet skjer med deg, og mange av ”valgene” som tas, tas fordi det er nødvendig.

Og derfor syns jeg det er så veldig farlig å formidle at kvinner selv må ta ansvaret. Problemet med voldtekt vil ikke forsvinne om alle damer holder seg inne. Det er farlig å fremsette tanken fordi en hver kvinne som har blitt utsatt for, eller som vil bli utsatt for voldtekt kommer til å føle ekstra mye på dette med egen skyld.
Det er farlig å fremsette tanken, særlig i en stor avis på lederplass, fordi rettsvesenet også vil tenke på hva denne damen gjorde som provokasjon.

Og der stiller nok en gang prostituerte nederst på stigen i vårt ”normale” samfunn.
Ikke bare har de som yrke å utføre seksuelle handlinger, de oppholder seg i lumske strøk.

For synet på voldtekt mot prostituerte vil bli enda mer bagatellisert når slike ”velmenende råd” blir satt på trykk.

Om du er bankdirektør eller prostituert, det er voldtekt om en mann drar deg brutalt inn i et portrom. Det er voldtekt om en mann gjør ting du ikke har avtalt med han. Det er voldtekt om en venn av deg tvinger seg på deg, og det er voldtekt om en mann nekter å betale dersom avtale om betaling er inngått.

Og kan en prostituert med enkelhet bare velge bort å være der hun er, gjøre det hun gjør? Det tror ikke jeg. Men jeg tror på at vi må gjøre hva vi kan for å trygge alle kvinner. Det betyr større politiressurser for å ta voldtektsmenn, det betyr mer gatebelysning og det betyr en klar holdning til at voldtekt er voldtekt og aldri kvinnens ansvar.

Ingen gate er helt trygg

«Jeg syns ikke at vi kvinner skal måtte vike for forbryterne, jeg mener forbryterne må vike for oss.»

I Dagsavisen den 12. Januar kommer redaktør i Aften, Hilde Haugsgjerd, med en oppfølging av sitt utspill i egen avis.

I det opprinnelige utspillet, og i ethvert ordskifte i etterkant, tviholder hun på rådet om at kvinner må sørge for å få følge dersom de skal bevege seg utendørs etter mørkets frambrudd.

Hun viser, både i Aften og i Dagsavisen, til mitt tilsvar, der jeg reagerer på at redaktøren for en anerkjent seriøs avis tar til orde for en ansvarliggjøring av potensielle voldtektsoffer.

Den store uenigheten ligger i følgende uttalelse: «Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta.» og «de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for.»

Jeg vil påpeke at dette offentlige ordskiftet ikke er en samtale mellom meg og Haugsgjerd som mødre eller venninner. Debatten er heller ikke en samtale mellom mor og barn.

Det jeg, og mange med meg reagerer på, er at Aften ved sin redaktør, sender et signal til halvparten av befolkningen, om at det er de som bærer det største ansvaret.

Aften bruker spalteplass og den makten de innehar til å legge ansvaret på enkeltmenneskene, framfor å kreve tryggere gater av myndighetene.

Hun nærer opp under den frykten som allerede er iboende i de aller fleste kvinner, og hun påpeker at de selv kan unngå å bli overfallsvoldtatt. Under debatten hos Østlandssendingen forrige mandag, sa hun: «Du kan velge å gå ute, det mener jeg er uklokt...»

Tydeligere kan ikke Aftens redaktør poengtere kvinners eget ansvar.

I indre Oslo by bor de aller fleste av oss i mørke gater. Det betyr at ingen gate er helt trygg og som kvinne må du derfor ha dette i minnet dersom du beveger deg ut av døra. Etter overfallene i nyttårshelgen har vi blitt skremt. Og frykten har Haugsgjerd nå klart å øke.

Men la oss si at alle kvinner følger Haugsgjerd meget tydelige råd. Alle kvinner lar være å gå ute i gatene når det er mørkt. Hvordan vil da gatene se ut? Hva slags byliv vil vi få dersom vi alle i frykt holder oss inne? Hva slags kvinneliv vil vi leve? Og hva slags byliv er vi delaktige i å overlate til våre sønner og døtre?

Haugsgjerd skriver: «Selv ikke det aller best utbygde velferdssamfunn med mye politi i gatene, et prima helsevesen og ypperlig skolesystem kan gardere seg mot syke sinn, aggressivitet og pervertert seksualitet blant enkeltmennesker.»

Jeg er enig i dette. Men jeg er uenig i at vi skal sperres inne og la de kriminelle få overta. Som fritt menneske forventer jeg at den offentlige debatten må sette større krav, framfor den resignasjonstanken jeg fremdeles vil hevde Haugsgjerd representerer.

Forrige uke ble det varslet inndragelse av mange utegående politistillinger. Dette kunne jeg ønske at den seriøse Aften brukte tid på å advare mot, framfor å ansvarliggjøre alle damer.

For meg så er ikke dette «teori og prinsipper». Å kreve tryggere gater gjennom mer synlig politi, mer gatebelysning og mer ikke-kriminelle mennesker i gatebildet, er det strakstiltaket som burde stått øverst.

Jeg har aldri oppfordret eller rådet kvinner til å gå ut alene i mørke gater. Jeg har snarere brukt det offentlige ordskiftet til å markere avstand fra en holdning jeg mener er svært skadelig.

Jeg er lei av å være redd og jeg har såpass omsorg for medsøstre og brødre at jeg vil bruke min offentlige røst til å kreve en tryggere by for oss alle. Kravet rettes mot myndighetene, ansvaret pålegger jeg voldtektsforbryteren. Han har ansvar for å ikke voldta kvinner.

Jeg syns ikke at vi kvinner skal måtte vike for forbryterne, jeg mener forbryterne må vike for oss. Derfor vil jeg også pålegge myndighetene et ansvar for å trygge byen vår.

Haugsgjerd omtaler meg og de andre som har tatt til orde mot innlegget for «unge feminister». Det er ikke bare en sterk overdrivelse for min del, jeg nærmer meg 40, det er også en umyndiggjøring av vår mening og forventning til samfunnet. Det er tross alt oss ansvarliggjøringen først og fremst henvender seg til.

Er det kvinnene selv som skal ta det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt?

Her er min reaksjon til Hilde Haugsgjerds innlegg

I Aftenposten tar Hilde Haugsgjerd til orde for at kvinner selv må ta ansvaret for å unngå å bli voldtatt.
Hun skriver : ”... Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene....”

Har vi virkelig ikke kommet lenger enn at vi fremdeles må bli servert et slikt syn av en redaktør i en seriøs avis?

Er det virkelig kvinners eget ansvar å unngå å bli overfallsvoldtatt på gaten?

Jeg tenker at dersom du er kvinne, altså født med et annet kjønn enn mannen, så skal du altså ta ansvar for at denne “mannen” (jeg foretrekker voldtektsforbryteren) kan finne på å ta deg med vold.
Det er jeg helt imot, og jeg er skremt over at tankene blir satt på trykk, undertegnet av et kaliber som Haugsgjerd.

Om søstra mi er 16 eller 56, dritings på byen, vennene hennes har stikki hjem, hun har ikke penger til taxi, og vandrer hjem, så er det på ingen måte hennes ansvar, på ingen måte hun som skal ta forhåndsregler.
Denne retorikken er bare en variant av -hun sa nei, hun mente ja og -hun kledde seg så utfordrende, at hun ba om det. Søstra mi trenger heller ikke å være full og venneløs, hun kan være på vei hjem fra jobb en kveld.

Haugsgjerds retorikk fører til at menn gjerne kan gå hjem etter jobb (eller bytur) en sen kveld, mens kvinner må kjøre taxi eller bli fulgt hjem. Og her slår Haugsgjerd fast at det er vårt eget ansvar å beskytte oss mot kriminelle voldsutøvere, fordi vi tilfeldigvis ble født som kvinner. Vår bevegelsesfrihet blir tatt fra oss.

Og, i verste fall så er søstra mi prostituert. Jobben hennes er i skumle uopplyste bakgater.
Er det da greit at voldsutøvere forgriper seg, fordi hun i følge Haugsgjerd burde latt være å være akkurat der? Har “hora” valgt å være “hore”? Og derfor kan takke seg selv?

Voldtekt handler om vold, ikke sex. Men dessverre har voldtektsforbrytere fått et svært skavankelig syn og holdning rundt sex.
Seksuelle overgrep griper da også vitterlig inn på deg på en helt annen måte enn et ”realt slag på trynet”. Det er absolutt ingen som ”ber om” å bli voldtatt.

Det er en lang prosess dersom løsningen kun ligger i holdnings og forebyggende arbeid. Det er viktig med strakstiltak.
Likevel er jeg uenig i at det skal være ofrene, som blir ofre i kraft av sitt kjønn, som skal ta forhåndsregler.
Gatebelysning er et svært viktig strakstiltak. Og også bevisstgjøring av folk som bor rundt omkring. Hører du noen hyl, så stikk hue ut av vinduet og brøl.
Mer politi, ja, men også mer folk ute. Ikke nødvendigvis ravende fulle folk, men mennesker rett og slett.
OG, en klinkende klar holdning til at dette er en totalt uakseptert handling, og at damer skal kunne sove langs Akerselva om de vil, de er ikke noe mer fritt vilt av den grunn.
Derfor mener jeg at Haugsgjerds innlegg er svært urovekkende. Også voldtektsforbrytere leser aviser, og får her en legitimering av forbrytelsene sine.

Noe av problemet med Haugsgjerds innlegg i debatten er også en slags resignasjonstanke. -Nå er det engang slik at voldtektsmenn er der ute, så da får vi ta konsekvensen og la være å flagre med tusenlappene (kvinnekjønnet vårt) ut av lomma ute i gatene.

Men jeg nekter å være med på den resignasjonen.
Vi må trekke en grense et sted, og ja, jeg låser utgangsdøra og lukker vinduene før jeg går hjemmefra. Jeg legger ikke fra meg lommeboka på baren på puben.
Men jeg forventer å få bevege meg, uten at jeg dermed selv er ansvarlig for en overfalsvoldtekt. Og dersom vi damer skal finne oss i det, og sørge for at vi ansvarlig lar være å gå i gatene, hvordan vil da livene til damebarna våre se ut etter hvert?

Ja, det finnes voldtektsforbrytere der ute. Ja, de har vært der hele tiden, men hjelper det på at vi holder oss inne?
Er det vi som bærer det største ansvaret?
Nei. Problemet og ansvaret ligger hos voldsforbryteren, og han må stå for det fulle og hele ansvaret.
Forebygging, langsiktig og strakstiltakene, må ligge hos myndigheter, ikke hos Christin og Lise og andre mennesker som tilfeldigvis ble født som kvinner.

Abort, den legale og totalt uaksepterte handling.

Det er snart 30 år siden lov om selvbestemt abort ble vedtatt i Norge. Det betydde slutten på strikkepinner og det betydde slutten på nedverdigende møte hos nemda for å få innvilget abort. Det betydde også å selv kunne velge sin egen fremtid, også for oss damer.

I denne månedens utgave av Cosmopolitan tas abort opp som tema. Vi møter Marit 34 år, som står fram og forteller at hun tok abort for 10 år siden. Vinkelen er at Marit slett ikke angrer og hun hadde heller ingen kvaler i etterkant. Tvert om, Marit syns at det var ganske ok å ta abort.
Men. Problemet med provosert abort i Norge er tabuet. Abort er noe som angår deg som privatperson, evt også mannen som befrukta deg.
Få jenter og damer forteller omverdenen sin at de har tatt abort. Det er fremdeles skambelagt. Hvorfor?, spør Cosmopolitan, og kommer med noen av forklaringene, men ingen forslag til løsning.

Jeg har tenkt å drodle mine egne meninger om hvorfor og en begynnende hvordan.

Du dreper ditt barn. Du er en morder. Dette er de ekstreme utsagnene.

Du har vært skjødesløs og bruker abort, et meget alvorlig inngrep, som lettvint prevensjon. Du er en skammens kvinne om du har fått utført dette inngrepet, som faktisk ikke er verken stort eller alvorlig rent medisinsk.

Du angrer kanskje, da kan du takke deg selv

Du angrer kanskje ikke, oi, kald kvinne

Og selv vi som er ihugga forsvarere av abortloven er influert av tabuene.
Abort er farlig privat. Såpass privat at andre kanskje føler det som ufrivillig invadering dersom du skulle komme til å fortelle det.
At du har tatt abort er noe som kan fortelles til ei nær venninne under en fortrolig samtale, helst med en tåre i øyekroken. Om mulig forteller du det også til din neste kjærste.
Det passer seg så veldig dårlig å ta det opp i andre kontekster. Vi ville kanskje spydd om vi overhørte en samtale på trikken mellom to som hadde tatt abort, om samtalen var av typen; Det var så bra assa, det var jo over på noen få minutter. Legen og sykepleierne var så proffe og hyggelige. Hehe, og det tok kaka da jeg våkna av narkoen. Snakk om spæisa rus! Deilig å være ferdig med det, det må jeg si.

Abort blir fremdeles heftig diskutert. Det blir diskutert offentlig og det blir diskutert blant folk.
Vi sitter over lunsjbordet og diskuterer hvor viktig det er å verne om retten. Vi snakker alltid i tredjeperson. Om en av oss skulle plumpe til å si noe om egen abort, blir det rart. Da var det plutselig ikke abortsaken vi snakket om. Vi snakket om det hun har gjort.
Det er mer tillatt å si at du har brukt dop enn å si at du har tatt abort.

Resultatet er at retten til abort er en lovfestet rett, mens det i praksis er svært ulovlig.

I Sverige drives det nå en kampanje for å løfte vekk tabuet. "Jeg har også tatt abort!" står det skrevet med store bokstaver på Tskjorter. Mange damer bruker de. Også damer som ikke har tatt abort. Det er en viktig kampanje og en kampanje jeg håper blir kopiert her til lands.

Jeg vil begynne. Jeg vil melde:
Jeg har også tatt abort. To ganger. Og jeg er fornøyd med at jeg gjorde det

Drill for damer

Jeg er møkka lei av vårt hetronormative, patriarkalske samfunn! Og jeg tror på større inngripen enn de spede forsøkene vi ser vi dag. Inntil vi lever i den deilige verden vil de spede forsøkene sette likestillinga tilbake.

Det likestilte arbeidsmarkedet.
I den store kloke manneboken, den vi damer ikke har tilgang på, står nok alle knepene for å skaffe seg det både stillingen og etterfølgende lønnspålegg.
Knepet med lønnsforhandlinger, dette har jeg smuglest i den store kloke manneboken, er å få sjefen til å innse at han må gi deg høyere lønn. Hvordan? Vel, det holder ikke å skylde på forsørgeransvar og høye utgifter som aleinemor. Tvert om.

Snart skal jeg invitere til bokbrenning av den store kloke manneboken!

En gang for lenge, lenge, lenge siden ble mannslønna satt i forhold til forsørgerbyrde. Skulle kvinna også arbeide, ble den lønna satt med tanke på at hun skulle spe på lønna til mannen. Hadde hun ikke barn, ble lønnna også satt med tanke på at hun skulle spe
på lønna til mannen. Og slik er det sannelig ennå!

Tenk om vi kunne være samboere av lystens årsaker, og ikke av økonomisk avhengighet!

Likestilling i heimen.
Tenk om samfunnet kunne innsett at dersom vi skal oppnå like muligheter og like rettigheter mellom kjønnene så må vi ta hensyn til at alle er forskjellige, og da snakker jeg ikke om menns muskelkraft.
I min deilige verden, er det sletts ikke sånn at kvinner i de fleste tilfeller skal bli tilkjent hovedansvar ved brudd. Men i min deilige verden er damer verdsatt på lik linje med din menn, og menn vil ta like mye av ansvaret for omsorgsoppgavene for hus og familie.

Det er kvinner som tar den største omsorgsbyrden(ingen regel uten unntak). Ikke det at de er en byrde, hadde det bare vært mulig å kombinere med arbeid og økonomi.
Si hva du vil om at pappa er like god som mamma. Sånn er ikke verden er akkurat nå, og to omsorgspersoner vil uansett hva sine ulike roller for barnet.

Det er vi damer som tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.
Det er vi som føder barnet, ammer barnet og når permisjon er over og vi går ut i arbeid, så er det vi som tar nattevåket, tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Det bråkes nå om at pappa må få 50% av permisjonen. Pappaene syns at det er urettferdig at mammaene har mer. Men når mamma har permisjon må hun ta nattevåket så pappa kan være uthvilt til jobb. Og når pappa har permisjon, så hjelper det lite at han står opp. Det er likevel mamma som må amme. Og når pappa har permisjon så er det sannelig fremdeles vi som tar oppvasken, lager matpakker, vasker gulvet, minner pappa på at det er hans tur til å rydde stua, steller bleier, setter på plaster, vasker speilet, husker svigermors bursdag, forteller pappa at han var flink til å rydde stua, husker pappas bursdag og arrangerer slik at pappa tar med barna ut for å kjøpe bursdagsgave til oss selv.

Menn kommer ikke til å gravide, føde og amme. Det må damene gjøre.

Og inntil menn tar like mye av ansvaret, forbeholder jeg meg retten til å brøle; hold dere unna permisjonen min! Jeg er sliten og orker ikke trippelt atbeid!

Likestilling ved samlivsbrudd.
Sett at vi ikke lenger vil leve med pappan. Vi tar et hetro utgangspunkt her.

Leilighet, sparepenger, klær, hifi, verktøy og barn skal fordeles. Nå bråkes det om at også barn skal deles etter prinsippet; det du tok med deg inn tar du med deg ut, og det dere har anskaffet i fellesskap skal deles likt! (dette omfatter i praksis dessverre også de barna du tok med deg inn)

Noen lever med 50/50-barn og syns at det fungerer helt greit. Men oftest bare greit. Det er utallige damer som har kommet heseblesende inn i barnehagen ti over fem en fredag, ikledd den lille sorte, fordi hun egentlig skulle på fest og fordi pappa ikke kom.

Og det er fremdeles hun som minner pappa på foreldermøtet, kjøper inn parkdress, betaler barnehagen og sfo’en, kjøper gave sammen barnet til farmors bursdag, minner pappa på at han må kjøpe julekalender.

Likestilt? – Neppe!

Å klare seg sjølv.
Etter to samboerskap slo det meg her, at jeg slett ikke kunne bruke en drill!
Ikke kan jeg koble opp en vaskemaskin, ikke kan jeg skifte pakninger, ikke kan jeg skru opp de nyinnkjøpte hyllene til damebarnet mitt, og ikke viste jeg som sagt helt hvordan man bruker en drill.

Inntil nå!

Jeg har vært samboer. Og etter hver gang har mannen tatt med seg verktøyet. Mannen som sist var innom mitt hus sitter sannsynligvis igjen med to sett hammer, to sett skrutrekker. Men ikke to sett drill. Det har jeg aldri turt å kjøpe meg.

I mine tidligere singelperioder har jeg hatt kompiser som har kommet reve-enka til unnsetning. Men ikke nå mer!

Du for en lykke! En sånn deilig følelse av makt er det, når jeg står der med drillen i hånda. Drill blir enda bedre når du skjønner at dette slett ikke var så vanskelig som mannen skulle ha det til!
Hyller og skap og senger skapte stort hodebry og vonde senebetennelser, men ikke nå mer! Hyller er på vei opp både her og der. Damebarnet og mannebarnet står med beundring i øynene og ser at mamma slett ikke trenger noen mann til denne jobben!

Når damebarnet flytter hjemmefra skal hun sannelig få verktøykasse og powerdrill, alt inngravert med hennes navn i utflyttingsgave, for storebror har sikkert allerede hamstret!

Torbjørn Yggeseth vs Anette Sagen

På Daagbladet.no skriver jeg i dag om konflikten mellom Yggeseth og Sagen, der Yggeseth i lang tid har vært forkjemper for å hindre damene å hoppe storhopp.
Les resten av "Torbjørn Yggeseth vs Anette Sagen"

Kast ut en junkie!

Som fast spaltist i Folket, avisa som tar for seg russpørsmål, skrev jeg denne gangen om kjøpesentrenes praksis med å kaste ut narkomane, ikke fordi de har gjort noe galt, eller fordi det er grunn til å anta at de vil gjøre noe galt.
Les resten av "Kast ut en junkie!"

Olga Marie Miklasen er død

I følge Dagbladet.no er Olga Marie Miklalsen død. For meg som gammel musikerspire er dette vondt å høre. Jeg har skrevet dette om Mikalsen som mitt bidrag som blogger hos Dagbladet.no.

Les resten av "Olga Marie Miklasen er død"

Mandag-Tirsdag-Onsdag-Torsdag-Fredag-Lørdag-Søndag!

Det er den gamle barnesangen, dag for dag. Oppgaver og gjøremål som delvis varierer og delvis må utføres hver dag.
Klesvask, et par ganger i uka. Middagslaging hver dag. Møter et par dager i uka, og tid til venner sånn sporadisk. Fest hver lørdag eller mindre.
Nei! Ikke nå lenger.

Les resten av "Mandag-Tirsdag-Onsdag-Torsdag-Fredag-Lørdag-Søndag!"