Det hender jeg tør å åpne postkassen. På gløtt. Smugtitter inn for å se om det har kommet hyggelig brev fra bestemor, som iblant sender med en sjekk.
Jeg sjekker også om den har blitt så full at jeg får streng lapp fra han som kommer med postkassepåfyll.
I disse smygetider, går jeg ikke ut dersom han står der og fyller på.
Det er pinlig og skamfullt, jeg har vinduskonvoluttangst.
Vinduskonvolutt, som alltid kommer i flokk, betyr penger ut i fri flyt. Jeg har ikke alltid penger som jeg kan slippe fri, og om jeg begynner med en, virker resten av bunken uhyre høy.
Nei, jeg sniker meg forbi. På vei ut og på vei inn.
Lukker øya og drømmer om turer til varmere strøk.
Jeg trenger det nå, rømme inn i en annen verden, der vinduskonvoluttene ikke finnes.
Pur ondsinnet misunnelse, prøver enkelte å hevde når noen av oss irriterer oss over lavbeskattede aksjeutbytter og skattelette til de rikeste.
Det er jo de som skaper verdiene, arbeidsplassene og andre folks muligheter til å få tak over hode og mat på bordet, hvorfor skal ikke de få belønning for det?
Enhver kan jo få det til. Enhver kan bli en vinner!
Se på Røkke - en vanlig fiskersønn fra Molde.
Men for at noen skal vinne, må noen dessverre tape.
Det er ikke sånn at Røkke var en fattig fisker som oppnådde den store amerikanske drømmen. Han kom fra en ressurssterk familie som kjøpte ham en tråler.
Det er ikke sånn at Røkke er mer arbeidsom enn andre, tvert om, det er nok sånn at hans arbeidere er de som jobber mest.
Og det er i hvertfall ikke sånn inni mitt hode, at han fortjener milliardene og hyttene utav overmenneskelig klokskap eller kunnskap.
Ok, så er han kanskje over gjennomsnittet flink til å flytte penger.
Men jeg nekter å være med på at de 40 000 menneskene i Oslo, blant dem en uhyggelig andel alenemødre, som lever under FNs fattigdomsgrense, har valgt det selv, er ubeskrivelig late, eller rett og slett bare dumme.
Selv vil jeg ikke kalle meg fattig, jeg har bare fryktelig dårlig råd i perioder. Periodevis problemer med likviditeten, velger jeg å kalle det.
Det høres penere ut.
For i andre perioder har jeg nemlig sola i nakken og fønvind i ansiktet. Postkassen er så tom at jeg tør hilse hjertlig når postmannen kommer.
Vindu på forsiden betyr penger ut. Jeg ønsker meg vindu på baksiden, jeg.
